Person:Martinus Jentoft (1)

Martinus var klokker og lærer. Han hadde ingen utdannelse, men lærte mye, deriblant tysk. Det har ikke lyktes å finne opphavet til Martinus. Kanskje er han født utenom ekteskap? Enkelte kilder hevder at Martinus er sønn av prest Johan Hartvigsen Rasch Jentoft, men det er mye som taler mot dette. Det som er sikkert, er at Martinus er en etterkommer av Anders Rasmussen Jentoft, som er stamfar til alle Jentoft'er i Norge. Ett eller to ledd der i mellom er usikkert.

Følgende står å lese i "Gård og slekt i Øksnes": Smines. Den ubestemte formenpå navnet viser at det er svært gammelt. Smines ble sikkert bosatt før vikingtida, og kan være en av de virkelig gamle gårdene i Øksnes. På 1500-tallet og et stykke inn i det neste århundret kalles gården Svinnes og det er trolig det opprinnelige navnet. Gården hørte fra gammelt av til Hadsel kanoni. Etter 1700 skiftet gården stadig eiere, men i 1782 fikk Jakob Maas i Alsvåg skjøtet. Hans sønn Nils, arvet gården og flyttet dit.Den første Jentoft i Øksnes var Martinus Jentoft. I 1823 kjøpte Martinus Johansen Jentoft og Ellen Maria Nilsdatter gården Smines av Nils Maas og Johanna Margrethe Mikkelsdatter. Dette var storfolk for sin tid - Martinus stammet fra velstående Lofot-slekter, og Ellen var lensmannnsdatter fra Bjørnskinn. Begge var unge, Ellen bare tjue år, og de hadde nok hjelp hjemmefra til gårdkjøpet. Martinus Jentoft fikk snart arbeid som lærer, til tross for at han ikke var lærerutdannet. Men han hadde rike evner og store kunnskaper, blant annet lærte han seg tysk på egen hånd. Skoleprotokollene fra den tid er oppbevart i Øksnes Bygdemuseum. Der kan man se at han hadde en jevn og velformet håndskrift. Med lærerjobben fulgte også klokkervervet, som var ekstra ansvarsfullt på 1820-tallet, da Øksnes manglet egen prest. I ettertid ble han da også helst omtalt som "klokker Jentoft". På denne tida hadde kommunen ennå ikke fått faste skoler, og som omgangsskolelærer måtte Jentoft stadig avgårde på båtreiser inn fjorder og ut på øyer. Han likte seg dårlig på sjøen, fortelles det, og ble lett sjøsyk. Kanskje likte han ikke

å ro heller, ihvert fall laget han seg en tråmotor i robåten. På en båttur sammen med sin røslige venn, presten Berg, laget den lille og spebygde Jentoft et dikt som det er bevart noen linjer av:

Når ved Delpen seg truende hevet bølgene lik himmelhøye bjerg, var han alltid mens mitt hjerte bevet, den deltagende og trofaste Berg. Med ektemannen stadig på farten, fikk Ellen det meste av ansvaret fordriften på Smines. Ettertiden husker da også henne som en drivende dyktig husmor for et stort hushold. Hun og mannen solgte gården og fikk kår i 1854, halvdelen til sønnen Petter Nicolai, den andre (nordre) til Mikal Kildal Lund. Fem år etter ble Ellen enke, og hun døde på Smines 24 år senere.