Person:Jørgen Ansbach (1)

I 1520/30-årene ble det funnet sølv, kobber og jernmalm i Telemark, iSeljord, Skafså og Gjerpen. Myndighetene hadde store forventninger tilmetallfunnene og hentet inn øvde bergverksfolk fra Tyskland. De tyske bergfolkene ble bosatt i Skien og på Gimsøy.

Kongen gav ordre om at nonneklosteret på Gimsøy skulle rømmesog overlates til bergfolkene. De krevde at det skulle bygges en bergstad medtollfrihet. Bønder og Skiensborgere på sin side enten nektet å selgevarer til tyskerne eller solgte til overpris. Bergfolkenesultet og frøs, bergverkene gikk med underskudd, og ingen nordmenn villegå i lære i gruvene. Gruvedriften stanset av seg selv og ble stoppetav kongen i 1549.

Jørgen von Ansbach var kommet som bergmann fra Nürnberg i Bayern. I 1545 var han bergfogdens forvalter og fullt sysselsatt i bergverketstjeneste på Gimsøy med å ta imot ved fra bøndene.

Da bergfolkene reiste hjem til Tyskland i flokk og følge, ble han igjen sammen med noen få andre tyskere som ville slå seg ned i Norge og drive med handel.

Oppgangssagen kom i Norge i 1520-årene, den første i Bratsberg i 1543.Skien lå fint til med fire store fosser i elven gjennom byen. På1500-tallet var Skien den eneste kjøpstad i landet med sager på byens grunn. Gimsøyklosteret lå gunstig til med eiendomsretten til de treøyene ute i elven og alle fossene. Ved reformasjonen hadde kongen fåtteiendomsretten til disse, og lensherren drev sager for kongens regning. Den trelasten borgerne eksporterte, ble saget opp på kongens sager. Kongen kunne få et skjebnesvangertgrep på næringslivet i Skien.

"Men slik gikk det ikke, for i Skien bodde det nå en mann fullt på høydemed lensherren. Det han hadde å stille i marken, var en glimrendeinnsikt i alle tidens næringstekniske problemer, en veldig viljestyrkeog en arbeidskraft utenom det vanlige. Det var den tyske bergmannenJørgen von Ansbach. Han hadde trolig fra sin tidligste ungdomarbeidet i gruveindustrien, og som sakkyndig bergmann visste han atfjell ikke var ubrytelig. Da bergverksplanen fra Gimsøy sank i grus,ble han værende på Gimsøy med en liten mannskapsstyrke. Han fikk etteralt å dømme øyene i sin "verge", og det tok ikke lang tid før nyedristige planer tok form under hans ledelse. Han satte sine folk igang både på Eidet og ute på Gimsøy. De samlet store vedmengder, fyrteopp til berget var glohett, og pøste på med kaldt elvevann. Bergetsprakk, og bergbryterne tok fatt. Det var seigt slit, men Jørgen vonAnsbach visste det ville gi god lønn. Han gav seg ikke før fjellet vargjennombrutt på flere steder og vannet strømmet fra Hjellevannetgjennom rennene i berget og ut i Bryggevannet. Dette var etingeniørarbeid uten sidestykke i norsk sagbrukshistorie på den tiden.Aldri før hadde så veldige naturkrefter blitt temmet og tatt i brukav mennesket. Kongen og (lensherren) Peder Bild var med ett blittherrer over det største sagbruksanlegg i Norge. Men det varSkiensborgeren Jørgen von Ansbach, støttet av hans medborgere ogtjenere, som var grunnleggeren. Peder Claussøn, som gjestet Skien i1576, bestyrker dette. I hans beskrivelse av vannrennene ved Skienheter det at de er "til en del opptenkt og bekostet av sal. Jørgen vonAnsbach."

Kongen lar Skiensborgerne søke om privilegium på sagbruk.Det begynte i 1559. Det var i realiteten en offisiell anerkjennelse avJørgen von Ansbachs epokegjørende sprengninger. Han fikk med 14 dagersmellomrom brev på Gimsøy kloster og den sag han hadde bygget påKlosterøya i Østre Klosterfossen, og på en kongesag helt inne i byen påBollefoss og Dølevik, som antagelig var bygget av ham selv." Han skullebetale avgift for hver av de tre.

Ved slutten av 1500tallet hadde Langesunds tolldistrikt den størstetrelastutførsel av alle tollsteder i Norge.

Under krigen mot Sverige i 1560-årene var det stor misnøye medutskrivningene, skattene og fogdens og lensherrens vanstyre i Bratsberg.Kongen sammenkalte en herredag i Norge i 1568. Tre danske riksråder komtil Skien samme år. Jørgen v. A. var nettopp valgt til borgermester oglot ikke anledningen gå fra seg. Borgermestere, råd og menige borgerekom sammen på rådstuen og la fram sin klage. De sa at kongens gård Lievar Skien by og borgerskap "til stor fortred fordi de ingen steds frabyen kan slippe deres kveg, med mindre de jo kommer på Lies eiendom".Klagen hadde øyeblikkelig virkning. Hele Lie gård ble lagt i byenseie. ¶ Jørgen von Ansbach kjøpte gården Hødnebø i Søndeled av den først Eieren av gården som vi kjenner, en mann som het Sivert. Elling Salvesøn i Holt gikk til rettssak fordi han mente at Hødnebø var hans odel. Rettsaken ble holdt i rådstuen i Oslo 24. januar 1595. Svigersønnen, rådmann Peder Jørgensen i Skien, møtte for Jørgen. Han sa at svigerfaren hadde kjøpt gården for "sine frelse pendinge" og hadde hatt den i hevd lenge. Retten ga Jørgen von Ansbach medhold, og Hødnebø forble i slektens eie til den ble bondeeie i 1620. Han satte trolig opp Hødnebø sag da han eide gården og samtidig sagene ved Bossvik.

"Borgermester Jørgen von Ansbach, som var den eneste Skiensborger som hadde to sager, var den fremste av dem alle. I 1585 og 1586 utførte han henholdsvis 12 780 og 15 084 bord, et betydelig antall spirer og sparrer og dertil en del svære master som nederlenderne var villig til å betale dyrt. Bare på disse to årene solgte Jørgen von Ansbach trelast for ca. 3000riksdaler. Og slik hadde han nå sittet snart o 30 år som byens fremste sagbruker og trelasthandler. I tidens løp hadde han vunnet stor rikdom; han eide jord og drev laksefiske i Strømsåsen i Landvik sogn i Nedenes. Til og med så langt borte som i Hardanger eide han flere gårder. I Bratsberg len hadde han også verdifulle eiendommer ved siden av sagbruket. Vi vet at han drev Brekke gård ved Skien, at han hadde bygd kvernhus ved en av Skiensagene og var en av de få som befattet seg med brynesteinshandel. Og i Skiens sentrum eide han den fornemste bygården og den største tomten, som strakte seg ned til bryggene og elvekanten. Jørgen von Ansbach var i 1580-årene en aldrende mann, antagelig mellom 60 og 70 år. Han var pioneren blant sagbrukerne. Han var innflytter, men etter tredve års virksomhet ved sagene var han den eldste og betydeligste representant for det nye Skien, for sagbruksmiljø og sagbrukstradisjon i byen. På sine eldre dager inntok han en nesten patriarkalskposisjon i bysamfunnet. I den Ansbachske bygården ble det skapt et norskstorborgerhjem. Her ble døtrene hans født og fostret. Skien ble deresbarndoms og ungdoms by. Og snart var de byens fremste damer." (s. 129) Jørgen von Ansbach hadde mange døtre, og svigersønnene var rådmenn eller med i den øverste klasse av Skiens trelasthandlere. "Den store sentrumsfiguren helt fram til 1594 var Jørgen von Ansbach selv. I 1582 ser vi ham ta seg av svigersønnens forretninger og ordne opp viktige saker for dem. Ved hjelp av svigerfarens kapital var det de startet sin trelasthandel, og med arvemidlene fra hans dødsbo svingte de seg opp og tok ledelsen i byen. Både i familiekretsen, i byen og på rådstuen satt den aldrende borgermesteren med en autoritet som alle bøyde seg for i ærbødighet. Han var sagbruksbyens grunnlegger og det nye borgerskaps store stamfar. I det neste århundret kunne nesten alle betydelige Skiensfamilier føre sine slektslinjer tilbake til Jørgen von Ansbach." (s. 130)I 1580-årene var Jørgen von Ansbach "på jakt etter sager så langt oppesom i Bø, og det endte med at odelsbonden på Askilt forpaktet bort bådeskog, foss og sagsted til ham mot en årlig avgift."

I 1591 skrev han som borgermester sammen med andre av de eldste,aktverdigste medlemmer av rådet i Skien under fullmaktsbrevet for desom reiste til Oslo for å hylle Christian 4.

Lensherre Erik Munk fengslet i 1572 tre trollkjerringer i Skien. Den eneopplyste at en av de fornemste kvinner i byen hadde stilt seg tilDjevelens disposisjon; hun skulle ha forsøkt å "forgjøre sin mann", Skienskjøpmann Jacob Lauritzen. Erik Munk ville som kongens øverste representant selv dømme i saken. Jacob Lauritzens hustru og svigermor eide nemlig flere gamle hus og gårder med tomter og hager. Lensherren befalte ektemannen å avstå eiendommer til seg for å stoppe trolldomssaken mot hustruen. "Jacob Lauritzen våget ikke å trosse ham og satte sitt segl på det brev Erik Munk la fram for ham. Det var en av de dystreste dager i byens historie, da Erik Munk litt senere stilte trollkvinnene fram for folket, antagelig på byens torv. Bålene var gjort ferdige. Erik Munk gikk fram. Han leste opp trollkvinnenes uhyggelige bekjennelser for hele mengden, også den som gjaldt Ingeborg Pedersdatter. De dødsdømte tok ikke et ord tilbake. Bøddelen fra Oslo bandt dem til bålet. Kort etter omgav flammene dem.

Djevelskapen ble straffet og utryddet med ild. Men Erik Munk hadde bare skapt indignasjon og ny ufred i byen gjennom sin aksjon. Jacob Lauritzen sverget på at hans kone var uskyldig og rettet de voldsomste anklager mot lensherren fordi han ved hjelp av en løgnaktigtrollkjerring hadde røvet eiendommen fra ham. Folk i byen var forarget; Skiens rådmenn med borgermester Jørgen von Ansbach i teten gav ham full støtte og blåste til strid. Kort etter trakk Erik Munk seg fra lensherrestillingen på Bratsberg.

Men han ble ikke kvitt Skiensborgerne med det. I 1576 stevnet (ektemannen) Jacob Lauritzen ham for herredagen i Skien. Borgermesteren og sognepresten i Skien reiste til Oslo isakens anledning, og deres vitnemål overbeviste domstolen. JacobLauritzen og hustru fikk full oppreisning, de fikk eiendommene tilbakeog fikk erstattet alle skader som Erik Munk hadde påført dem. Erik Munkfikk dertil en meget streng irettesettelse."¶ (s. 106-107)Norske Herredags-Dombøger, 20. aug. 1613, s. 191. Siste oppgitte årstall med JvA er 1591. Skien bys historie, I/85, 93, 102, 106-107, 124, 129-130, 136, 148, 155. Peder Claussøn Friis: Samlede skrifter, s. 261. Bygdebok for Søndeled, III/180, 281, 272, 280.