Person:Harry Hansen (6)

Alt som står her er sakset fra Gunnar Berg:

Harry seilte under krigen, var med på Svolværraidet, på ubåtjager i Irskesjøen, minesveiping i Kanalen. Tuberkulose våren 1942, operert, 1944 overført til marineintendanturen i London. Dimittert sommeren 1945. Seilte i noen år etterpå.På sekstitallet hadde Lofotposten en korrespondent på Sortland som het Leo Paltiel. De fleste av oss stusset nok over det merkelige navnet, men bare enkelte visste at han var en av de få norske jødene som hadde kommet seg unna nazistenes herjinger. I dag står han i fremste rekke i kampen for et verdig og rettferdig etterkrigsoppgjør. Kanskje ikke så merkelig da, at han som journalist fant frem til mennesker med krigsminner her hos oss. Vi har tillatt oss å trykke Paltiels artikkel fra 4. mars 1966, på femogtyveårsdagen for det berømte «Lofotraidet». Der lar han en av dem som var med den gang, Harry Hansen fra Sortland, fortelle.Stykket om Harry Hansenvar i Lofotposten kopla sammen med en artikkel om lofotingen Arne Kramer. Han var en av dem som fikk svi da tyskerne måtte ha hevn etter raidet. Han fikk treårs tukthus. Paltiel innleder slik: «Det skjedde så meget i de tidlige formiddagstimene den 4. mars for femogtyve år siden da en hærtatt by ble befridd. Begeistringens rus kjente ingen grense og gledens beger flommet over. I befriernes spor fulgte hevnens engel og de fremmede og deres medløpere måtte bøte for hva de hadde gjort. Men frihetens timer var få, befrierne dro sin vei og etterlot seg en by der fryktens taushet rådde grunnen. Flaggene forsvant og tilbake var knuste forhåpninger. Undertrykkerne kom tilbake og frihetstimene

måtte betales med vold brann, terror og død... »

I Bladet Vesterålens julenummer 1995 var raidet skildra fra ei tredje side: Kåre Glad fra Sortland fortalte om hvordan han opplevde raidet, som fisker på vinterfiske i Lofoten. «Lofotraidet på nært hold» heter artikkelen. Gunnar Grindstein, pensjonert fotograf og Harrys bror, har lest gjennom Paltiels artikkel og skriver:Artikkelen om min bror Harry Hansen gir et kortfattet, men riktig bilde av det han var med på under krigen. Jeg husker godt at han reiste «til sjøs» høsten 1939. Han var 21 år. Krigen var allerede i gang. Det neste livstegn vi fikk fra/om ham under krigen var et rykte om at han var sett i Svolvær. Vi, familien, fikk ikke noen vanskeligheter p.g.a. dette. Mitt neste møte med Harry fant sted en sommernatt 1945. Han kom omsider hjem, og jeg måtte på kaia. Da hurtigruten var kommet nær nok, kunne jeg seen meget tynn og medtatt mann i marineuniform som stod ved rekka. «Han har holdt liv i seg for å dø hjemme», var min første tanke. Men han var utrolig sterk, og levde mange år, sterkt plaget av sykdom, som følge av de mange påkjenninger under krigen. Han døde 13 januar 1984. "Vi kom ved daggry til en sovende by"Det er nå 25 år siden Lofotraidet fant sted - da 50 norske commandos og 800-900 engelskmenn gjorde en vel forberedt og overraskende landgang i Lofoten. En av de som var med på raidet var Harry Hansen fra Sortland. Vi var på vei til Aruba med tankbåten «Dageid» da vi fikk melding om tyskernes overfall på Norge. Krigsmeldingen kom som et sjokk på oss. Flere av karene var stemt for at vi skulle snu og gå til Norge. Skipperen meldte imidlertid at vi måtte holde hodet kaldt og at vi sikkert etter hvert ville komme til å gjøre mer nytte for oss ute. Noe som da senere også viste seg å være riktig. Vi fikk ordre om å gå til britisk havn og gikk til Curacao etter først å ha vært innom Trinidad. Så ble det til at vi gikk med en bensinlast til Marseille. Her fikk vi oppleve det første tyske bombeangrepet. De tyske flyene kom helt overraskende og fløy lavt innover byen. En stor troppetransport med soldater fra Nord-Afrika ble rammet og tankanlegg kom i brann. Bensinlasten vår, som vi tidligere hadde losset, kom om bord igjen i lektere. Vi var lykkelige over å komme oss av gårde. Etter et besøk i Oran og Gibraltar havnet vi omsider i Skottland. Her