Person:Hans Hove (1)

Ættebok for Skjåk Band I side 111 kolonne 2, E7:

Fall i krigen i 1814.

http://no.wikipedia.org/wiki/Det_norske_felttoget :

Det norske felttoget

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Det norske felttoget

Konflikt: Napoleonskrigene

Dato 26. juli - 14. august 1814

Sted Grenseområdene i Østfold og Hedmark

Resultat

Svensk seier, norsk aksept av våpen- stillstand for en politisk løsning

Parter

Norge	 Sverige

Kommandanter

Kong Christian Frederik

Generalmajor Sejersted Kronprins Carl Johan av Sverige

General Björnstjerna

Styrker

30 000 mann

8 feltbatterier

7 brigger

150 kanonbåter 45 523 mann

117 feltskyts

5 linjeskip

5 fregatter

70 kanonbåter

Tap

400 døde og sårede

300 tatt til fange Antakelig like stor som de norske tapene

Det norske felttoget ble utkjempet mellom Sverige og Norge sommeren 1814. Krigen endte med at Norge gikk inn i en personalunion med Sverige, men med sin egen konstitusjon og nasjonalforsamling. Krigen var den siste mellom de to landene, og Sveriges siste krig til nå.

Innhold [skjul]

1 Bakgrunn

2 Krigen

3 Feltherrer og rådgivere

4 Avslutning

5 Litteratur

Bakgrunn [rediger]

Ved Kielfreden måtte kongen av Danmark-Norge avstå Norge til kongen av Sverige som følge av at rikene var på den tapende siden i Napoleonskrigene. Avtalen ble imidlertid ikke akseptert av nordmennene. Stattholderen, kronprins Christian Frederik, stilte seg i spissen for en reisning og innkalte Riksforsamlingen på Eidsvoll, vedtok Grunnloven av 17. mai, erklærte selvstendighet og valgte Christian Fredrik til norsk konge. Som leder for den nye staten forsøkte han desperat å få støtte fra stormaktene, spesielt fra Storbritannia. De allierte diplomatene som kom til Norge for å forhandle ga imidlertid ikke noe håp om selvstendighet.

Krigen [rediger]

Den norske hæren var rundt 30 000 mann, og de hadde tatt stilling et godt stykke fra grensen, for å ikke bli utflankert. Den norske marinen hadde noen få fartøy, de fleste av dem var stasjonert på Hvaler, nær Sverige.

Den svenske hæren besto av 45 000 mann, erfarne og vel utstyrte soldater. Den svenske marinen hadde et antall større fartøy og kapasitet for å flytte og landsette tropper.

Fiendtlighetene startet den 26. juli ved et raskt svensk marineangrep mot de norske kanonbåtene ved Hvaler. De norske fartøyene klarte å unnslippe og tok ikke del i resten av krigen. Det svenske hovedstøtet kom over grensen ved Halden og festningen Fredriksten ble omringet. Hovedstyrken fortsatte nordover mens en styrke på 6 000 mann ble landsatt ved Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Byen overga seg dagen etter. Dette var starten på en knipetangsmanøver mot hoveddelen av de norske styrkene som lå ved Rakkestad.

Rundt Kongsvinger var styrkene mer likeverdige, og den norske hæren stoppet den svenske fremrykkingen. Seieren ved Matrand, 5. august, var det ene norske i en rekke tilbaketrekninger og tap. Den 3. august kom Kristian Fredrik tilfronten i Østfold og lot seg overtale til å endre strategi; ved Rakkestad hadde den norske hæren om lag 6 000 mann og de kunne brukes i et motangrep. Ordre til motangrep ble gitt 5. august, men tilbakekalt bare noen timer etter. De norske styrkene rømte så landet øst for Glomma ved Langnes ved Askim. Det siste større slaget i krigen sto 9. august ved brohodet ved Langnes, der de svenske styrkene ble slått tilbake.

Selv om den norske hæren hadde vunnet ved Langnes, var det likevel klart at et nederlag var uunngåelig. Karl Johan sendte allerede den 3. august ut fredsfølere. I norsk statsråd på Spydeberg prestegård ble situasjonen gjennomgåttden 8. august, å stoppe svenskene ble ansett som nytteløst, og hæren hadde kun mat for et par uker. Det svenske tilbud om forhandlinger ble derfor godtatt.

For den menige nordmann virket krigen dårlig forberedt og slett kjempet; det gikk ut over Christian Frederik og den norske general Haxthausen, sistnevnte ble beskyldt for forræderi. For den norske regjeringen var det nok mer et spørsmål om å få en best mulig forhandlingsposisjon, uten støtte av stormaktene var selvstendigheten uansett tapt. Ved å godta forhandlinger etter seieren ved Langnes var de i en situasjon der de kunne unngå en betingelsesløs kapitulasjon.

Feltherrer og rådgivere [rediger]

Carl XIV Johan – svensk general og kronprins, tidligere fransk marskalk

Magnus Fredrik Ferdinand Björnstjerna – svensk general

Johannes Klingenberg Sejersted – norsk generalmajor

Frederik Gottschalk von Haxthausen – norsk finansminister og overhoffmarskalk

Avslutning [rediger]

Våpenhvileforhandlinger startet i Moss den 10. august 1814, og etter noen dagers harde forhandlinger ble våpenhvileavtalen undertegnet 14. august 1814, den såkalte Mossekonvensjonen. Christian Fr